Gjengangeren - original article

Norge blir for lite
Tekst: RED.


Skam dere som ikke kjente deres besøkelsestid på fredagens jazzclub. 15 tilhørere på Stallen fikk en opplevelse i det klassiske pianoformatet som går utenpå det meste.
"In the country" har medlemmer med gjennomsnittsalder på 27, og med ungdommelig frekkhet ga de det etablerte jazzformatet et spark bak. Standardkonseptet med solist og komp, intro - outro med improvisasjon i midten er forlatt til fordel for et komplett sammensatt band. Dette er forfriskende og velkomment i jazzverdenen, selv om boppurister sikkert griner på nesa.
- Vi ønsker bare å lage god musikk, sier pianist/komponist Morten Qvenlid, og tillegger diplomatisk at alle mann er med på å arrangere.
- Vi ønsker å ta låtskrivertradisjonen over i et jazzformat. Det vil si at komposisjonene skal være enkle og ha et fingeravtrykk og framdrift gjennom hele melodien. En slags symbiose av enkelthet og musikal improvisasjon.
Lytting til bandet avslørte tette arrangementer hvor kontrabassist Roger Arntzen og trommeslager Pål Hausken kommuniserte nydelig med Morten som ble gitt åpne rytmeoaser og boltre seg i. Med overlegen kontroll herjet bandet med sving, vals og beat i melodien "Ashes to ashes" Qvenlid dukket med varsomhet ned i mollstemninger og skeiv, lekker harmonilek med lukkete øyne.
Jeg fikk innimellom assosiasjoner fra polsk frijazz til Keith Jarrett, men fyren tryllet fram noe helt eget som sammen med bandet har verdenspotensial. Gutta kommer alle fra musikkhøyskolen i Oslo og har allerede vært verden rundt med ovasjoner og anmeldelser som kan få enhver musikalsk snobb til å rødme.
Selv om Morten forteller at det ligger mye alvor bak hvert nummer på settlista, manglet det ikke på humor bak titlene. Alt fra slengspark om lysterfiske til melodien "The Bear" som har bakgrunn i friluftsmannen Lars Monsens forsøk på å jage vekk en bjørn på engelsk.
Etter pause ble uttrykket utvidet med trestemt sang og bruk av synthesizer. "Everyone live their life" er et sangnummer fra siste plata "Losing stones, collecting bones" som har gitt jazzkritikere verden over til å ønske produksjon av terninger med 10 prikker.
Til tross for at ingen i bandet er verdensmestere på sitt instrument, understreker de viktigheten av et band som fungerer sammen. Supergrupper er kun teori, og fungerer ikke i praksis.
"In the country" hadde med seg egen lydmann som er alfa omega for total opplevelse av akustiske musikkformater. Et av høydepunktene på fredagskvelden var utvilsomt Pål Hauskens' virtuose trommeintro mot slutten av kvelden hvor noen av Stallens unge musikkpoliti nikket samstemt mot hverandre og foreviget det hele på mobilens kamera. Det syder i det unge norske jazzmiljøet og "In the country" bør utvilsomt være Norges musikkambassadører i utlandet.





Publisert: 29.01.07